Onsdag forlot vi Alcossebre og reiste videre til Peniscola – ikke spesielt langt – 30 minutters kjøretur.

Før vi kjørte inn i selve byen stoppet vi for å bunkre opp litt tunge ting, som vann og vin og et par middager.

Her tar vi inn på Camping Eden som vi har fått anbefalt. Det er også den som er nærmest gamlebyen. Det er nå så varmt og fint at vi kan sitte i shorts og spise ute under markisen.

Dyrene koser seg, Albert slumrer i solen.

Maggie har funnet kattelukt i den noe glisne hekken så der har hun sin faste vaktpost.

Lite aner hun at pusekatten sitter og koser seg ved svømmebassenget. Katter er tydeligvis et problem her for det står i reglene at de som blir tatt i å gi kattene mat vil bli utvist fra campingen !

Det er mange med hund her – og en gang måtte det jo skje går vi ut i fra: Maja fra Tyskland rett over veien her viser seg å være høyløpsk så det ble mye grining etterhvert men heldigvis har Albert vært stille om natten og lørdag morgen dro de heldigvis avgårde.

Men han trøstet seg fort, fått ny venninne, søte lille Hilde (også fra Tyskland) som er en strihåret kanindachs. Søt er hun, men løper gjør hun ikke, sier Albert.

Hun går løs uten bånd og er i hælene på eieren hele tiden, ikke mange dachser du kan gjøre det med. Det har vært rene dachsetreffet her nede. Via en Facebok side i Norge fikk vi rede på at her var en annen norsk dachs i Peniscola så da arrangerte vi et «treff» på den fine hundelekeplassen de har her.

Familien Rødsand fra Oslo og standard strihårete Quiero har hus her og bor her mye på vinterstid.

Peniscola er dessverre ikke så sykkelvennlig som Benicassim. Her har de prioritert parkering langs fortauet, og på promenaden er det forbudt å sykle så du er tvunget til å kjøre i trafikken.

Da vi kom her onsdag syntes vi byen virket veldig død, var lite folk og de fleste restauranter var stengt, men dette forandret seg da helgen kom.

Lørdag lot vi Maggie være igjen hjemme og spaserte inn til gamlebyen (halv time i dachsetempo) og det myldret av folk !

Slo oss ned på kafé og der var det kvinnelig utdrikkingslag på nabobordet.

Sannelig forandret seg i Spania siden Mona var her for første gang i 1972 under general Franco. Ikke noen øldrikkende senoritas på byen den gangen nei.

Og plutselig kom det musikk-korps forbi. De var på vei opp til borgen på toppen av fjellet og vi fulgte etter.

Nydelig dag som vil bli husket lenge. Vi var alle sliten da vi kom hjem. Bilen var godt tildekket med alle takluker åpen så det var heldigvis fine forhold for gamlemor som hadde passet huset.

Søndag var Albert sin geburtsdag – 2 år – ble feiret med litt ballspill på lekeplassen og fellesutflukt til en italiensk restaurant for en øl og litt bruchetta. Ellers var det husvask og klesvask, sengetøy m.m. I morgen bærer det videre på nye eventyr til vårt siste stopp i Spania for denne gangen.